Høsten her på Næroset har vært langt forbi godkjent i år. Det vil si kalde klare kvelder perfekt for trening av polare hunder og selv om snøen ventet litt med sin ankomst, har vi vært av de privilegerte sjelene bosatt på Hedmarken der sledeføre har vært akseptabelt en stund nå.
Men i fjellområdet ved Syningen rapporterte Tore Hunskår magert med snø, inntil få dager før samling. Jeg kjente ansvaret for folks hygge og treningsmuligheter tynge, og planla i mitt stille sinn alternative aktiviteter som: sledekjøring på myr for de modige eller weight pulling for SH fra Lien landbrukshøgskule og opp bratta til Syningen, høytlesning under granleggende eller pølsespise stafett i peisestua…. MEN, 2 dager før samling åpnet himmelen sine sluser og sendte bøtter på bøtter på bøtter med snø over hele Østlandsområdet.
Jeg lærer meg aldri å pakke utstyr og klær kvelden før samling, hvilket medfører timer med pakkejobb etter ordinær jobb avreisedag, hvilket igjen resulterer i ankomst Syningen etter kjøretur i snøføyke først langt etter midnatt. Det var godt å ha selskap av Rita og hennes Skaidi i bilen da min bedre halvdel ble hjemme med et noen uker gammelt valpekull som er laangt fra store nok for samlingstilværelsen. Vel opp alle bratte bakker og vel igjennom et hundretalls (føles som det er et korrekt antall) ”hårnålssvinger” hadde jeg kun dette i hodet: Finn deg et tre Kroken og få ut kjettingen og bikkjene, få de matet og inn i hytta med deg, dump ned i sofaen og trekk opp en god kald øl, len deg godt tilbake og tenk at dette var virkelig verdt 4 timer etter arbeidstid, på glatta en fredag kveld i tett snødrev, fremfor sofalivet foran TV på Næroset… PUMP der sto bilen i grøfta, mer liggende enn stående og jeg kjente hvordan alle hundene ramlet over mot den ene siden av bilen. Næi, næi, næi er det mulig! FIRE timer har jeg holdt bilen på veien og så kjører jeg grøfta 25 meter fra hytta… Idiot!!! I neste sekund er bilen omringet av gode hjelpsomme hundekjørervenner som alle vet råd, og nøyaktig treogethalvtminutt senere står bilen, bikkjene og jeg trygt på veien igjen. Takk og takk!
Vel ferdig med alle uteplikter, inkludert en helv… kjetting (eller en uerfaren kjettingutsetter..) som aldri ville bli stram nok, var det tid for litt inneliv før jeg stupte i seng. De fleste hadde allerede lagt seg, med unntak av et par maniske overtrøtte barn (les: Vetle og Parth) og drømte nok om hvite vidder med smale sledespor som slynget seg gjennom landskapet.
Og hvitt skulle det bli, men ingen sledespor, før Tore spente siden 14 lokalkjente atleter foran sleden og brøytet vei for oss andre ”påhengsmotorer”. I lang, lang rekke beveget vi oss gjennom landskapet, Tore Hunskår, Stig Torp, Johanne Sundby, Else Marit ”Johannehandler” og Ivar Hordnes/Jonny Blingsdalen. I underkant av 2 mil og FIRE timer senere tråklet vi oss inn på tunet foran Syningen, med slitne, men fornøyde hunder. Fire timer i tett snødrev, periodevis tåke og vind synes fornuftig å bevege seg i på denne måten. Til tross for at jeg stadig skryter på meg tidligere orienteringserfaring, har gått til innkjøp av GPS (dog uten kart) og klok av skade kart over området, ville jeg nok alene endt opp alle andre steder enn det riktige stedet…
Det fortsatte å snø i time etter time etter time og det tok ikke lange tiden og mye vinden til før alle synlige spor etter dagens utfordringer var som sunket i jorden. Inne derimot senket roen seg og den tradisjonelle Pasta ala Syningen (langt fra al dente) ble servert etter møysommelig arbeid fra en godt koordinert kjøkkengruppe, hvor Kajol Borgen spilte ”førstefiolin”. Folket gispet og spiste og sukket og myste og spiste i lyset fra tusen telys. Ryddegruppen var sitt ansvar bevisst og kjøkkenet var som nyskuret i løpet av kort tid. Hygge og rolig prat preget resten av kvelden.
Å våkne søndag morgen var som å få en knyttneve av lykke midt i mellomgulvet. Ubeskrivelig vakkert, hvitt og forblåst og himmelen var knall blå og solen lyste opp landskapet tynget av de siste dager nysnø. Tårene presset på og frokosten ble raskt unnagjort, sleden og hundene klargjort og JUHUUUUU så suste vi ut i alt dette vakre!!! Noen var allerede ute sporene tatt i betraktning og snart var jeg som en klegg på Tore og Johanne og Hans Christian kom snart seilende opp, så igjen var vi en kolonne av spann diltende og daltende etter Tores brøytehelter, fy for noen flinke hunder! Venstre hånd på styrebøylen og høyre hånd på kameraets utløserknapp. Godt jeg ikke har et kamera som trenger mer avansert håndtering, da kunne jeg ikke kjørt hund og dokumentert dette samtidig. Åååå for en glede og fornøyelse den turen var, lenge leve snø, himmel og våre fantastiske atleter.
Dessverre har alt en ende og arbeid og hjem kaller når søndagen lakker og lir. Et langt farvel til alle og så suste vi mot Hedmarken igjen og jammen begynte det ikke atter å snø.
Kort oppsummert en samling preget av folk og fe som heller enn nattlige sysler var interessert i å kjøre hund, diskutere hund og kjenne vind i hår og på kinn. Nye ansikter ble raskt inkludert og jeg kan ikke kalle det annet en nok en vellykket samling på Syningen. Så nå skal jeg slutte å bekymre meg!
Copyright Anne-Katrine Kroken Artikkelen sto på trykk i Huskybladet nr.1 2008
<<Back to stories