Rjukanløpet  23-25.03.2007

 

Tekst og foto: Anne-Katrine Kroken

 

 

 

Jeg synes tanken på løp er stress. Magen knyter seg og jeg får tanker om alt som kan gå galt, jeg mister hundene som skader seg eller jeg har null kontroll, hundene gjør mytteri og farer av gårde med meg uten mål og mening, jeg henger hylende bak eller hundene og jeg ødelegger løpet for noen andre, seriøse spann, hvis liv avhenger av å gjøre det bra i akkurat dette løpet, de blir sinte, setter fingeren til hodet og sier:”DUST, har du ikke kontroll på bikkjene dine, sånne som deg skulle holdt seg hjemme…”. Så piper startklokka: pip-pip-pip-piiiiiiiiiip og vi er i gang og alt er bare fint…..

 

…vi er i gang på det 60km lange Rjukanløpet arrangert av sledeklubben MUSH. Det er sol på startdagen, det er sikkert nærmere 20C ved Rjukan Fjellstue og alle er smilende og blide og jeg har goooood kontroll for det er bare så vidt hundene beveger seg fremover. Det kalles rusletempo den farten vi besørger oppover lysløypene på vei opp til vidda, kun avbrutt av 2 ledere som for hver 5 meter kaster seg ut i snøfonnene på siden av løypa. ”LEMMY NÆÆÆI!” skriker jeg og han sender meg et trøtt blikk og graver hodet enda dypere ned i snøen. Ride the horse you`ve got …Snakk om ubegrunnet løpsredsel. Henge etter spannet som farer av gårde du liksom, jeg hadde ikke klart å miste de om jeg så hadde lagt meg ned.

 

Noen lederbytter senere glir vi inn på de hvite uendelige vidder og Ozzy sørger for glid i spannet om enn ikke den store farten. Vi følger turistforeningens kvista løyper nå, mot Helberghytta. Vi møter blide mennesker på skitur og en eldre brunbarket mann stopper, og jeg stopper og vi slår av en prat. Han synes det er flott med hundeløp og beundrer hundene så jeg blir varm om hjertet.

Så kommer vinden og driver bort det som gjenstår av skyer på himmelen, det blir kjøligere og jeg må bakse med anorakken, ta på meg lue og votter, SÅNN nå snakker vi polarhundvær. Hundene går og går og det er disiplin og jeg har kontroll. Er det noen sak, jeg kan da kjøre løp som bare det…

 

  

 

Så kommer et langt parti med skråkjøring. Skråkjøring og jeg er ikke venner. Det strake, brede sporet er transformert om til en slags agility for hundespann. Hundene går rett frem, jeg og sleden sklir ned og jeg dytter oss opp, vi sklir ned og jeg sparker oss opp, vi sklir ned…. i en uendelighet. Jeg er sliten og litt sur da jeg runder en ås og der oppe i lia ser jeg en skokk med mennesker, med bannere og heiarop. Da blir jeg glad igjen og vinker opp og lurer hvem i alle dager de er som sitter midt utpå vidda og heier? Et stykke bortenfor der igjen står en mann med hundespann, plassert langt utenfor sporet, han vinker og tar bilder. Jøss tenker jeg, har dette løpet noen slags NM status?

Vi passerer omsider Helberghytta og en blid løpsarrangør tar mellomtid og heier oss frem. Løypa dreier vestover mot Langesjå og jeg bytter ledere. Unge Muddy for prøve seg sammen med Hejira som har gått i led hele løpet så langt. Det gir mer fart i spannet og et par mil der tenker jeg at vi er vinnere, jeg og bikkjene.

 

  

                                                                                              Foto: Sven Arild Danielsen

Så er runden unnagjort og vi kjører inn på den DNT-kvista løypa vi kom opp, på vei tilbake til Rjukan fjellstue. Brått og plutselig er vi omringet av yre og jakthungrige settere som løper i alle retninger, med unntak av den retningen vi skal. Vi har havnet midt et frislipp av rypekåte bikkjer. Dette synes min kjære unge leder Muddy er gøy og kaster seg etter i rypedansen. JEG har definitivt ikke kontroll. Snøanker ned og bak med den unge jypling og fram med Ozzy igjen til vi er trygt forbi hordene.

Tilbake i lysløypa, som nå er en slush av varm snø. Vi er snart i mål og det er faktisk det lengste hundeløpet vi noen gang har kjørt. Jeg må skryte litt av hundene der de strever med å dra meg og en slede som suger seg fast til underlaget. Så er det målgang og vi heies i mål som om vi skulle vært verdensmestere.

 

 

Foto: Ulf Hope

 

All snøen på veien tilbake til bilen har smeltet, så vi kjører på våt grus. Det er varmt og sol og jeg er glad og fornøyd med meg selv og hundene. Vi har hatt en fantastisk tur!

På kvelden er det felles middag og premieutdeling fra et rikholdig premiebord.

Jeg kjører smilende hjem fra Rjukan Fjellstue søndag, med bilen full av fornøyde firbente og premier en vinner verdig og jeg tenker: Rjukanløpet 2008 here we come!

 

 

 

Rjukanløpet ble første gang arrangert i 2007 som arvtager etter det nedlagte Raulandsløpet. Arrangørklubb: www.mush.no

 

Løpet har 2 klasser. En klasse for 8-spann som kjører 10 mil og en klasse for 6-spann som kjører 5-6 mil. Løype i relativt flatt terreng på ”Norges tak”.

Vi var 4 SH-spann i 6-spann klassen, foruten meg selv Linka Neumann, Geir Borgen og Kari Hope. Arrangørene var svært hjelpsomme, blide og proffe og alle fikk flotte premier. Uavhengig av løpserfaring, sikt deg inn på Rjukanløpet i 2008, du får garantert en flott opplevelse.

 

  

 

 

 

 

    << Back to Stories            Copyright Anne-Katrine Kroken                       Artikkelen sto på trykk i Huskybladet nr. 4 2007