Hardangervidda 21-23.04.2007 – en reiseskildring fra NSHK`s lokallag for Rakkestad/Mysen/Gol/Næroset`s vårlige utflukt.

Tekst og bilder: Anne-Katrine Kroken

Minibussen bråbremset, en krapp venstresving og vips sto den parkert mellom hundebiler, linesett og delvis utpakkede sleder. Ut av bussen småløp noe som kunne se ut som en gruppe japanske forretningsreisende, i glinsende svarte dresser og det siste innen digitalt fotoutstyr.

 

  

 

Oppstandelsen og iveren gav meg følelsen av å være svært så eksotisk, like eksotisk som jeg ville ha betraktet en japansk perledykker.…Da var turen ved veis ende, 3 praktfulle dager på ”Norges tak” Hardangervidda.

 

Noen hundre meter fra Fagerheim fjellstue startet turen etter kolonnekjøring fra Haugastøl og 2 (kanskje noen steder 4…) meter høye brøytekanter, skyfri himmel og mange nydelige plussgrader. Natten hadde vært kald, helt ned i 10 minus ble rapportert, noe som gjorde forholdene perfekte. Det var Tore Hunskår og lille Vetle som håndterte det som senere fikk benevnelsen ”partybussen”, en mange meter lang slede med meier så brede at selv hulken (han grønne…)ikke vil klart å velte den. Så var det Kjell Aadal, Stig Torp og undertegnede med sleder av alt for mager størrelse, de sprengte sledetrekkene tatt i betraktning (eller var det den administrative delen av hjernen som hadde vært ute av funksjon i pakkeprosessen?) Så gikk ”startskuddet” og vi seilte innover vidda mot avtalt ”basecamp” ved Selstjønnslægret. Digresjon: Etter nøye studier av kartet fant jeg fort ut at Hopene (les: Kari og Ulf) må ha vært på gjennomreise (kanskje bryllupsreise?) i området, da jeg fant både Heinseter og Tuva…som senere ble Hein og Tuva Hope.

 

  

 

 

Det ble mange stopp, kanskje vel mange for viddas menn Hunskårene, men for karene fra ”flatbygdene” i Østfold og kvinnen fra de dype skoger på Hedmarken var det en dyd av nødvendighet å forevige dette uendelig hvite og vakre landskapet. Så vi knipset og knipset og det eneste som skilte oss fra japanerne vi senere møtte var gore-tex buksene og anorakkene med pelskant…og selvfølgelig de pelskledde 4-bente. Undertegnede kom hjem med 50 bilder av de samme 8 hundene bakfra, tatt over en strekning på 500m…

Mannskapet ved Heinseter kunne beskue en lang rekke av hundespann, ledet  av den eminente ”off-pist” kvinnelige hundekjører som kommanderte sine 8 vakre sibirske huskyer i den retning hun ville, tett etterfulgt av det øvrige mannskap. Så får vi håpe de tok seg en kaffepause da den ”eminente” kvinnelige hundekjørers ledere bestemte seg for å snu og gå rundt sleden 2 ganger…. Gudene vet om hundene var så lykkelige at de følte for en liten dans…? En av karene fra Østfold tok over… men der var det også danselystne hunder….så det hele endte med at Hunskår atter en gang måtte ta styringen, og vi andre fulgte flaut etter.

 

Vel fremme ved Selstjønnlægret var alle nederlag glemt. Den vakre steinbua med den fantastiske utsikten fikk følelsene i sving. Det var bare å parkere hunder og slede og sette seg ned og nyte landskapet og sola og den blå himmelen og se de vakre sibirske huskyer der de lå sammenrullet på snøen som glitret i solnedgangen…og drikke kald øl, mens gryteretten putret på primusen. Livet leker! Tenkte jeg da…

 

  

 

  

Foto: Kjell Aadahl

 

Så dro vi ut på kveldstur, mette av mat og natur…kanskje for mette? For undertegnede fikk en ”flying start”, med slede som veltet og 8 ivrige hunder som skulle videre da jeg helst ville stanse for jeg hadde ingen intensjoner om å kjøre hundeslede i liggende posisjon med en arm på sledebøylen og den andre famlende etter ankeret som hoppet og spratt faretruende nært hodet. Etter noe som føltes som mange hundre meter fikk jeg satt ned ankeret og det hele stoppet. Phuuuuhh… for en lettelse, helt til jeg ser at den ”erfarne” kvinnelige hundekjører har tredd ankeret gjennom sledebøylen (!)  de av dere som er kjent med sledens anatomi vil raskt skjønne problemet her…Og som den eneste kvinnelige hundekjører i dette selskapet, snur jeg meg erfarent og roper på HJÆÆLP!! Det jeg da ser er 8 gale hunder på full fart ned den bakken jeg nylig har kjent godt i ansiktet, med ditto hundekjører i forbausende lik posisjon som meg selv, liggende eller hengende, men med ansiktet en smule mer begravd i snøen og stopper 1 meter bak meg, med ankeret i snøen i riktig posisjon bort fra sledebøylen…. Og jeg halvveis ler og halvveis gråter, når jeg spør: ”Kjell, kan du hjelpe meg?” Hvilket Kjell, som den gentleman han er, med snø langt ned i magesekken, svarer: ”Ja selvfølgelig, la meg bare få igjen pusten først…”.  Etter en noe komi- dramatisk start brakte Tore oss opp til Tormodbrotet (1325moh.) og ned i Seltjønndalen, en fantastisk tur hvor vi sto gispende på toppen og skuet mot Hallingskarvet i nord og konkluderte samstemt: Vidda er vakker!!!!

 

Jeg våkner dagen derpå, drar ned glidelåsen i teltet og skuer utover 32 sammenrullede hunder, snø som daler fra det guddommelige og legger seg pent på de firbentes pels som er perfekt skapt for et slikt møte… jeg er i den åndelige dimensjon!!

 

  

 

”Lokallaget” spiser frokost i steinbua, skravler og ler over gårsdagens og tidligere opplevelser. Kjell og Stig må dessverre reise hjem og vi har en lang farvelseanse med filming og billedtakning. Vetle (snart 5 år) gjengir flott Kjells siste kommentar da sleden nesten velter ved start: ”…F… IKKE NÅ IGJEN!!!!”

 

  

 

Vi andre drar ut på tur igjen, det er mildt og vått og nesten regn i lufta, men snøen holder forbausende bra. Vi kjører en runde via Geitsjøen og mot Rauhellern på et ekstremt trått føre, så trått at selv undertegnede drister seg til å kjøre 14-spann…ja så trått ja!

 

  

Kvelden går med til hundeprat og hundeprat og en oppvisning i kreativitet og fantasi av Vetle Hunskår jeg sjelden har sett maken til, den kan rett og slett ikke gjengis! Vi studerte kart og planla hjemtur med omvei, men da vi våknet hjemreisedagen regnet det og var så mildt at de 2 milene tilbake til bilen var mer enn nok å konsentrere seg om.

 

Og så var vi ved beretningens begynnelse, vel tilbake til bilen og parkeringsplassen.

Da gjenstår det og takke det beste reisefølge man kan få: Tore og Vetle Hunskår, Kjell Aadal og Stig Torp. Må det bli en årlig tradisjon og ønsker om at flere i klubben skal få dele en slik opplevelse med oss. Velkommen skal dere være!

 

 

 

 

<< Back to Stories                         Copyright Anne-Katrine Kroken                               Artkkelen sto på trykk i Huskybladet nr. 3 2007